Exomod Café, Baufort St.

Bare en liten avklarelse først; i tilfelle noen skulle stro at vi har flyttet inn her på Exomod, så har vedkommende så godt som rett. Crewet her har vel snart lært seg timeplanen vår, det er i allfall ikke langt unna at rasberry&banana-smoothie'en står klar i mikseren her når vi kommer.
Dagen er ikke den samme uten en times iherdig leilighetssøk fra den røde plysjsofaen her, selv om det som sagt så langt bare har resultert i at vi nesten ble svindlet for 5 000 kroner av en småskummel nigerianer.

Vi trodde vi hadde skutt gullfuglen i går, da vi ringte til eieren av et såkalt "Share House" i Glendslaugh (el.l), et slags forstadsområde to togstopp fra sentrum. Prisen på 85 dollar per uke var helt OK, men det var til gjengjeld ikke huset. Her skulle det shares på det meste, og blant godbitene kan det nevnes et mørkt, nedstøvet kjøkken i ekte 70-tallsstil med sponplater og skapdører som lå på kjøkkenbenken, et kjøleskap som "usually works", et gammelrosa badekar med et grønt mugg-teppe i bunnen, en 1995-style pc som var gjorde nytten som punktet "internet connection" på plakaten, og ikke minst et kombinert kjøkken/bad/vaskerom under verandaen. Hvis man bare tok seg tid til å grave unna noen tonn med tomflasker fra jordgulvet, var veien kort til både vaskemaskin (som var så skitten og ekkel at den umulig kunne føre til at klærne ble noe renere), do (inne i et slags skap) og diverse andre fasiliteter av god, gammel årgang.

Så nå har vi gitt opp både Gumtree (Aussie-versjonen av Finn.no) og Share Houses og satser for fullt på å finne oss et koselig, sentralt lite krypinn til en ikke fullt så koselig pris som vi først trodde vi skulle få.
Donasjoner mottas med takk...

For i dag har vi startet dagen med "big talk" med vertsmamma, der vi la kortene på bordet og innrømte at vi så oss om etter tak over hodet et annet sted. Ikke akkurat noen koseprat, men vi prøvde å gjøre det så skånsomt som mulig siden vi ikke vet når Real Estate Heaven åpner perleporten og slipper oss inn, noe som kan bety at vi må bo i Dundas Road i noen dager, eller til og med uker, til.
Heldigvis tok hun det ganske pent, og klarte til og med å samle seg såpass at hun fikk snudd situasjonen og konkludert med at det var oss det var noe galt med, ikke henne og måten hun behandlet oss på. Vi bare nikket og smilte og ba en stille bønn om at hun ikke skulle fullføre hevnaksjonen med "some tuna" til middag hver dag til vi flytter, og rømte hit så fort vi kunne.

Så, dagen i dag kommer vel for det meste til å bestå av å sitte her og finkjemme eiendomssider (undertegnede gikk litt for fort fram i går og presterte å melde sin interesse for en leilighet som var til salgs for 219 000 dollar, altså ca. 1,2 mill, og ikke til leie for 219 dollar i uka). Etter det hopper vi som vanlig på første 21-buss mot byen, og tar et lite trøsteraid på Hay&Murray streets, eventuelt avbrudt av en aldri så liten trøste-kakao-og-muffins på London Court Café.
I dag har vi også planer om å prøve å komme oss en tur på Harbour Town, det gigantiske outlet-senteret downtown, for å hamstre flere deilige gigantiske pysj-t-skjorter til 2 dollar stykket.
"Den som sier at lykke ikke kan kjøpes for penger, handler i feil butikk!"


Until text time...

You know you love us,
xoxo Kari & Torunn